Terje Nicolaisen er en kunstner som stadig overrasker....
STRATEGI, ABSURDITET OG RASTLØSE KOMMENTARER
Tina Rigby Hanssen
STRATEGI, ABSURDITET OG RASTLØSE KOMMENTARER
Tina Rigby Hanssen
Terje Nicolaisen er en kunstner som stadig overrasker. Han snur opp ned på våre forventninger gjennom å arbeide i en rekke forskjellige medier, som tegning, maleri, tekst, skulptur, sosiale intervensjoner og artists’ books. Nicolaisen ble født i Drammen i 1964 og tok sin kunstutdanning på Kunstakademiet i Trondheim (1993–1996) og avsluttet ved Kunstakademiet i Bergen (KHiB) (1997). I likhet med mange av hans samtidige som Snorre Ytterstad, Lotte Konow Lund og Lars Ramberg gjorde Nicolaisen seg på 90-tallet gjeldende som en konseptuell kunster. Arbeidene inkorporerer ofte forslag til større prosjekter og nedtegnelser av ideer. Den faktiske realiseringen av forslagene spiller en underordnet rolle. Det er det idébaserte som tvinger seg frem som kjernen i Nicolaisens kunstneriske virksomhet. Forslagene dokumenteres, bevares og formidles ofte gjennom selvlagde bøker, raske skisser og maskinskrevne utsagn.
Slackertegning og konseptkunst Tegningen står sentralt i Nicolaisens kunstnerskap. Han kan likevel ikke beskrives som en tegner i tradisjonell forstand med vekt på konvensjonelle tegnekvaliteter. Tegningene er ofte upretensiøse, spontane og utforskende i formen. Tusj, blekk og akvarell på papir anvendes i kombinasjon med ord og korte tekster. Tegningene minner om skriblerier og spontane kommentarer og besitter ofte en humoristisk tone. Åsmund Thorkildsen, kunsthistoriker og direktør ved Drammens Museum, har knyttet Nicolaisens arbeider til begrepet «slacker»: En slackertegner som Terje Nicolaisen arbeider direkte og raskt. Det er ingen synlige spor av vurderingsprosesser i hans tegninger. Han bestemmer seg, tar sats og lar det stå til. Det genereres dermed betydelige mengder av tegninger hos en slik kunstner. (20)
For slackertegneren er det håndverksmessige og gjennomarbeidede underordnet, til fordel for en hurtig strek og et stort mangfold av tegninger. Blant de første representantene for slackertegningen finner vi kunstnere som Sigmar Polke (1941–2010), Raymond Pettibon (1957–) og senere Martin Kippenberger (1953–1997). Polke eksperimenterte tidlig i sin kunstneriske karriere med tegning, og flere av hans verker fra 1960-tallet er gode eksempler på tidlig slackertegning utført med fargestifter og kulepenn. Slackertegningens bruk av småfrekke motiver og anarkistiske billedkomposisjoner blandet med gjenbruk av kjente sitater og hverdagslige motiver, gir assosiasjoner til punkestetikk og DIY-strategier som skriver seg inn i en kunstnerisk tradisjon som springer ut av de dadaistiske tegningene til Francis Picabia. Dadaismen bidro til å sprenge estetiske konvensjoner, og brakte inn bruk av nye typer materialer, det være seg tilfeldig funnet materiale (objet trouvé ) eller fabrikktilvirkede gjenstander (readymades). I serien Untitled (Hotel Bologna) (2010–2013) (s. 183) og The Seminar (Continental) (2016) (s. 145) gjenbruker Nicolaisen funnet materiale i form av trykksaker fra henholdsvis Hotel Bologna i Pisa og Hotel Continental i Oslo som grunnlag for sine tegninger. Han behandler materialene røft og slentrende og bruker gjerne brukte, funnede rammer. Selv om Nicolaisens arbeider kan sies å ta opp i seg mange av dadaismens strategier, har han en større tilhørighet til den europeiske popkunstens kapitalistiske realisme, en kunstretning dannet av Sigmar Polke, Gerhard Richter, Konrad Lueg (Konrad Fisher) og Manfred Kuttner som bedrev satire over borgerskapets smaksidealer.
Den tydeligste premissleverandør for Nicolaisens kunstneriske praksis må likevel sies å være konseptkunsten fra slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. 21 I første omgang retningens insistering på ideene fremfor det visuelle som grunnlag for innholdet i verket, men også dens antimonumentale tilnærming til skulpturen – en tilnærming som viste forkjærlighet for forgjengelige materialer som jord, vann, filt og asfalt fremfor tradisjonelle materialer som marmor, stein og bronse. En av inspirasjonskildene til Nicolaisens arbeid med proposals er den amerikanske konseptkunstne ren Michael Ashers institusjonskritiske arbeider. 22 Asher fremmet en rekke forslag til fysiske endringer i museer og kunstgallerier, og flere av disse ble realisert. I 1970 foreslo han blant annet for Pomona College Museum of Art at de skulle fjerne alle inngangsdører, et fysisk inngrep som resulterte i at galleriet måtte holde åpent både dag og natt under hele utstillingsperioden. I 1974 foreslo han for Claire S. Copley Gallery i Los Angeles at de skulle fjerne veggen som skilte utstillingsrommet fra kontoret til de ansatte. Denne fysiske intervensjonen resulterte i at kontorplassen ble en del av utstillingslokalet, og de besøkende fikk fullt innsyn i virksomhetens daglige rutiner og arbeidsoppgaver. Nicolaisens Gult lys (1994–1998) kan ses i forlengelsen av arbeidene til Asher. Arbeidet ble blant annet vist i Münster i 1997 på samme tidspunkt som avviklingen av Skulptur Projekte Münster. Nicolaisen var ikke invitert til å delta i utstillingsprogrammet, men valgte å gjennomføre en egen intervensjon i utstillingen og i byen ved å presentere en egenprodusert utstilling med katalog, plakat, postkort og pressemelding. Selve arbeidet bestod i å tømme gallerirommet for kunstobjekter og fylle det med et intenst, gult lys. Nicolaisen gikk imidlertid til det drastiske steg å utestenge publikum fra selve utstillingsrommet. Det var kun mulig for publikum å betrakte det gule lyset gjennom vinduene, stående på fortauet utenfor utstillingslokalet.
Utvalgte forslag Nicolaisen har laget og produsert over 400 bøker, såkalte artists’ books som ofte bare består av ett enkelt eksemplar eller er trykket i et større opplag. I en av disse bøkene, Selected Proposals 1995–2005 (2002), 23 har han samlet en rekke urealiserte forslag til kunstprosjekter i offentlige rom – prosjekter som ikke lett lar seg plassere i etablerte kategorier, og heller ikke nødvendigvis er realiserbare. Her finner vi blant annet forslag til utsmykning for Radisson Blu Plaza Hotel, Oslo, en prosjektskisse til ære for kunstneren Blinky Palermo i Bergen, forslag til nye turistinformasjonsskilt inspirert av Edvard Munchs månespeilinger, scenografiske utbedringer av Ibsentunnelen i Oslo og forslag til en ny t-banering med stopp som er relevante for Nicolaisens egne behov. Typisk for forslagene er at de presenterer problemer eller utfordringer som Nicolaisen ønsker å gjøre noe med, og løsninger på disse. En bevisst absurditet i forslagenes utforming og behandling av allmenne temaer, slik vi kan spore i verk som Aircommercial (1999) og Untitled (sliding door) (2002) er et mye brukt grep i Nicolaisens kunst. I Aircommercial foreslår han at et agn festes til et langt fiskesnøre og at det i motsatt ende festes en tom bærepose. Når en måke svelger agnet vil den fly rundt med med plastikkposen på slep. Dermed har man fått luftreklame for den lokale matbutikken. Forslaget er basert på en skrøne videreformidlet til Nicolaisen av hans far, hvor han erindret guttestreker og påfunn fra barndommen på øya Leka på Helgelandskysten. I Untitled (sliding door), foreslår han at man skal konstruere en elektrisk skyvedør som plasseres på et trikkespor og sendes gjennom byen som en skulptur.
Som eksempel på en sosial intervensjon gikk Nicolaisen i 2002 til direktøren ved Radisson Blu Plaza Hotel med forslag om å male ett bilde til hvert av de 872 rommene i hotellet. Foruten den åpenbare økonomiske gevinsten dette prosjektet ville gitt peker det også mot Nicolaisens egen tolkning av begrepet kapitalistisk realisme. For å realisere et så stort oppdrag måtte han finne en rasjonell måte å utføre maleriene på; maling ble i flere ulike farger påført kortsiden av et meterlangt papir, for dernest hurtig å bli trukket over med en nal til den motsatte siden av arket. Det visuelle
uttrykket er en konsekvens av metoden. Flere parallelle striper i klare og kontrasterende farger gir assosiasjoner til hotellenes bruk av flagg. Serien fikk navnet Visapaintings (2001–) fordi den maleriske gesten mimet bruken av datidens manuelle bankkortterminaler.
Problematisering av kunstfeltet og kunstnerrollen har alltid vært en del av Terje Nicolaisens kunstneriske prosjekt, og flere av forslagene harselerer også med kunstsystemet og de maktstrukturer og forestillinger som inngår i dette. I prosjektskissen Artdisposalchamber (1995) introduserer han et forslag til hvordan kunstnere kan kvitte seg med dårlig kunst. Han gjør samtidig narr av kunstsystemets syn på kunstverket som opphøyd og uerstattelig.
Et gjennomgående element i alle Nicolaisens proposals eller forslag er det nære forholdet mellom bilde og tekst. Teksten kan opptre både ved siden av og i bildet, eller i form av medvirkende titler. Teksten er ofte en instruks eller beskrivelse av hvordan kunstprosjektet kan realiseres. Den kan inne holde satiriske kommentarer og strukturelle observasjoner, og kan tolkes som et uttrykk for en underliggende kritisk holdning. Nicolaisen skriver med pensel, men en svart strek omgir ofte den malte bokstaven, og gjør at bildene fremstår som illustrasjoner til forslagene.
Portrettet Nicolaisens arbeider inneholder et bredt spekter av kunst og kulturhistoriske referanser, for eksempel de 25 portrettene av kjente forfattere som henger på Litteraturhuset i Oslo. I den omfattende separatutstillingen Artist Statmnets (sic) i Tromsø Kunstforening i 2010 viste han verket Unge Melankolikeres Samfund som bestod av nærmere 600 portretter av både kjente og fiktive personer, innrammet i brukte funnede rammer. Han har selv definert dette verket som et sorgarbeid over sin beste venns bortgang året før.
I arbeidet WCISD Haruki Murakami (2011) 24 (s. 147) er tittelen påført tegningen med en hurtig blyantstrek. Portrettet av den kjente japanske forfatteren er utført i blekk og vannfarger, men
deler av ansiktet hans er tilsølt av blekk. Fargene glir over i hverandre og presser frem en flytende og uvirkelig fremtoning. På en måte opptrer de blå flekkene som hindringer eller avsporinger i prosessen med å tolke motivet. Portrettet er riktignok gjenkjennelig, men det ser ut til å bevege seg mot noe diffust og flyktig, noe som er i ferd med å nedbrytes, omformes og gjenoppbygges. Det blir samtidig tydelig at Nicolaisen lager tegninger av bilder som allerede eksisterer i dagens medievirkelighet, og tøyer grensen for hvor langt man kan gå før bildet blir ugjenkjennelig. I arbeidet Dale Cooper (yoga) (2018) (s. 37), har han tatt dette et skritt videre ved at motivet nærmest fordamper helt. Vi vet ikke med sikkerhet hva vi ser, og vi er usikre med hensyn til hvordan det skal oppfattes. Dermed blir også betydningen diffus, og skaper assosiasjoner til noe kaotisk og formløst. Det er tittelen som hjelper oss med å avlese motivet.
Tegnemediets muligheter På 2000-tallet fikk tegning en ny oppblomstring innenfor norsk samtidskunst. Tegning berører noe allment gyldig og er et lett tilgjengelig medium, det var kanskje derfor det fikk en fornyet interesse i en tid som søkte rom for refleksjon, og den nære forbindelse mellom tanke og utførelse. Nicolaisen har uttalt at det for ham er et poeng å jobbe med et medium det ikke er knyttet forventninger til, verken når det gjelder status eller økonomi. 25 Han har vært med å løfte tegning til å bli et relevant medium blant yngre norske kunstnere.
Nicolaisen er også medlem av kunstnergruppen Tegneklubben som ble dannet i 2004. 26 I tillegg til Nicolaisen består gruppen av Paul Dring (1966–), Ulf Verner Carlsson (1966–), Martin Skauen (1975–) og Bjørn Bjarre (1966–). Tegneklubben har sporadiske møter hvor de kommer sammen rundt et bord og tegner satiriske kommentarer, umulig kropp, maleriske collager eller kommentarer til storsamfunnet og kunstverdenen de selv er en del av. Gruppen fremstår som ett kunstnersubjekt og signerer derfor aldri tegningene. Denne bevisste ansvarsfraskrivelsen bunner i et ønske om å undergrave en markedsforståelse av sine kunstverk og i ønsket om å holde fast ved det kollektive framfor det personifiserte.
Prisutdeling som kunstnerisk strategi Over mange år har Nicolaisen stått for utdeling av prisen Norsk Sokkel Award (2001–), en pris som gis til aktører han mener har utmerket seg i norsk kunstliv. Spesielt hvis det samtidig gagner Nicolaisens karriere. 27 Selve prisen består av en 22,75 cm høy jernsokkel, produsert, børstet og polert av multikunstneren Aslak Nygren. 28 Tidligere prismottakere har blant andre vært Galleri By the Way i Bergen i 2001, siden de året før hadde stilt ut arbeidene til Nicolaisen; den tyske kunstneren Klaus Jung som var Nicolaisens lærer ved Kunstakademiet i Trondheim; kunstneren Marianne Heier i 2007 som i mange år hadde vist en spesiell interesse for Nicolaisens arbeider og direktør ved Henie Onstad Kunstsenter, Tone Hansen, i 2011, fordi hun hadde vist en utstilling med Nicolaisens arbeider samme år. Ved selv å dele ut pris snur han maktforholdet på hodet, siden kunstnere vanligvis er de som mottar priser og stipender. Nicolaisens gest kan derfor tolkes som en måte å ta tilbake definisjonsmakten over eget kunstnerskap på, ettersom prisen går til kollegaer og institusjoner som fremmer ham selv som kunstner. Dermed undergraver Nicolaisen samtidig prisutdelingens verdi, ved å synliggjøre dens instrumentelle agenda. Som Marianne Heier sier: Det som i utgangspunktet ser ut til å være en utmerkelse, viser seg altså å være en utspekulert måte å fremme Nicolaisens eget kunstnerskap på. Norsk Sokkel tar dermed for seg korrupsjon og kunstens bidrag til offentlig økonomi, både den regulerte og den uregulerte. Men det er ikke et dømmende prosjekt: Kunstneren er selv modell for verket, det er hans egen praksis det er snakk om her. (29)
Terje Nicolaisen er en mester i å konstruere kunstneriske strategier som fungerer forførerisk og overbevisende. Han har en unik evne til å forene det konfronterende, spontane og absurde med en blanding av det følsomme og melankolske. Sistnevnte er kanskje mest virksomt i hans betydelige mengde med portretter. Nicolaisens kunst bryter med etablerte konvensjoner, noe hans frie omgang med ulike medier bekrefter. Nicolaisens kunst avdekker samtidig etablerte klisjeer i kunstfeltet han selv står midt oppe i, og går konsekvent mot etablerte konvensjoner om hva en kunstner skal og bør gjøre. Gardar Eide Einarsson beskriver dette som en dérive:
Gjennom serier med arbeider forholder Nicolaisen seg i kortere eller lengre tid til ett utrykk eller en tradisjon, for så å forflytte seg til en ny serie arbeider med tilsynelatende svært forskjellig karakter. Denne aktiviteten preges av både en vilje til å la seg engasjere og styre av landskapets (eller her kunstverdenens og forskjellige kunstneriske strategiers) attraksjoner og hendelser, og en vilje til å beholde den utenforståendes distanserte evne til observasjon. (30)
Notes
20 Åsmund Thorkildsen, «Festen» i: Selected Works. Fargekopier, håndsydd innbinding. 300 × 405 mm, 143 ark + omslag, Nasjonalmuseet for Kunst, Opplag-5, TN-3080-4/5, 2002.
21 For en utfyllende diskusjon om Nicolaisens kobling til konseptkunsten, se Ingvild Krogvig, Utopien som kritisk verktøy: Terje Nicolaisens Proposals 1995–2005 i: Supplementary Notes 1994-2011 on Selected Proposals 1995–2005, Henie Onstad Kunstsenter/Terje Nicolaisen, 2011, s. 17–28.
22 Ibid., s. 18–22. Krogvig trekker frem tre konkrete inspirasjonskilder for Nicolaisens arbeid med proposals: katalogen til Skulptur Projekte Münster i 1987, hvor man kunne finne tekster, illustrasjonsfoto og arbeidstegninger av planlagte prosjekter for utstillingen; de tegnede monumentforslagene til Claes Oldenburg som viser gigantiske imaginære monumenter basert på trivielle hverdagsobjekter som speilegg, støvsuger, ispinner og klesklyper; samt de institusjonskritiske arbeidene til kunstnere som Michael Asher, Mel Bochner, og Marcel Broodthaers.
23 Selected Proposals 1995–2005, Norsk Sokkel Forlag, 2002.
24 I utstillingen Unge Melankolikeres Samfund (2011) på Kunstnerforbundet i Oslo viste Nicolaisen bl.a. verket 10 Attempts on Haruki Murakami (2011), en serie av ti ulike portretter av den japanske forfatteren Murakami. Alle med en viss gjenkjennelig likhet til forfatteren, men samtidig med forskjeller som skiller dem fra hverandre på en markant måte. 25 Terje Nicolaisen i intervju med Øivind Storm Bjerke i Klassekampen, 25. november 2017.
26 For mer om gruppens arbeider se: TEGNEKLUBBEN
27 Se KOROs webside: https://koro.no/kunstverk/norsk-sokkeltn-2/.
12 See KORO’s website: https://koro.no/kunstverk/norsk-sokkeltn-2/.
13 The prize is a smaller version (1:8) of the Norsk Sokkel sculpture that was placed outside the ambassador’s residence in the Embassy of Norway in Rome. The sculpture is executed in Larvikite and made after the artist’s own body measurements.
14 Marianne Heier, “Terje Nicolaisen/Embetsboligen i Roma”, speech during the unveiling of the sculpture Norsk Sokkel at the Embassy of Norway in Rome in 2014. See the artist’s website: http://www.terjenicolaisen.com/other/article/norsksokkel/.
15 Gardar Eide Einarsson, “The Dérive in Terje Nicolaisens Practice”, in: Terje Nicolaisen, Norsk Sokkel Verlag, 2001. Translation is author’s own.
28 Denne prisen er en forminsket utgave (1:8) av Norsk Sokkelskulpturen som er plassert ved Den norske Ambassades embetsbolig i Roma. Skulpturen i er utført i Larvikitt og laget etter kunstnerens kroppsmå l.
29 Marianne Heier «Terje Nicolaisen/Embetsboligen i Roma», tale under avdukingen av skulpturen Norsk Sokkel ved Den norske Ambassades embetsbolig i Roma i 2014. http://www.terjenicolaisen.com/other/article/norsk-sokkel/.
30 Gardar Eide Einarsson, «Terje Nicolaisens deriverende praksis», i: Terje Nicolaisen, Norsk Sokkel Forlag, 2001.
