TEGNEKLUBBEN setter streken - Men hva vil arket?
- CURATED BY MONICA HOLMEN
Bjørn Bjarre, Terje Nicolaisen, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring and Martin Skauen
Med lave terskler og takhøyde for det meste, har Tegneklubben siden 2004 skapt et trygt rom for frihet og faenskap. Klubben diskuterer, kommenterer og setter på spissen en rekke temaer og forhold i umiddelbar nærhet, men også mye annet besynderlig og absurd, ispedd bruddstykker av tekst og onelinere, i form av tegning, maleri, collage – og alltid på A4-ark. Klubbens omfattende praksis har generert et arkiv på over 10 000 arbeider, og en mangslungen bildeverden som utvilsomt treffer noe i noen og enhver. Her finner vi svette yogamenn, harselas med Trump og andre politikere, forslag til kunstprosjekter, logoer og museer, innbitt institusjonskritikk, ulydige objekter og bananer, malingskladder, egg og elefanter, og ikke minst absurde tekststykker som tilfører mening i et tilsynelatende meningsløst univers.
Since 2004, the artist collective Tegneklubben (The Drawing Club) has created a truly open-minded space for unrestraint freedom and devilish mischief.
Tegneklubben discuss, comments and pinpoints an array of topics and aspects inspired by their immediate surroundings, while leaving plenty of room for the peculiar and the absurd, interspersed with texts and sassy to-the-point one-liners. Usually this is conveyed through drawing, although painting and collage are also explored. In addition, their production is mostly restricted to the not-so-rigid-as-you-first-thought A4 format.
The all-encompassing practice of the collective has generated a massive archive, at this moment consisting of more than 10 000 pieces (!), which altogether adds up to a multifarious and heterogeneous mix of imagery bound to strike a nerve in everyone who sets eyes on Tegneklubben’s works. Whoever says otherwise, could be claimed to be a liar.
Behold: Sweaty yogis, Trump, public art proposals, logo proposals, museums, disobedient object and bananas, splashes of paint, eggs and elephants, not to mention all the delightful yet absurd text-snippets adding meaning to a seemingly meaningless universe.
Tegneklubben har siden oppstarten i 2004 hatt en omfattende utstillingsaktivitet, deriblant SKMU Sørlandets kunstmuseum (2019); Tegnerforbundet (2018); Kunstgarasjen, Bergen (2018); Trondheim Kunstmuseum, Gråmølna (2018); Madchenkammer, Berlin (2017); Tegnebiennalen, Oslo (2016); Galleri F 15, Moss (2016); Vossajazz (2016); Hydrogenfabrikken, Fredrikstad (2014); Podium, Oslo (2013); Delikatessenhaus, Leipzig (2012); Galleri Trafo, Asker (2011); NoSphere, New York (2011); Grimmuseum, Berlin (2010); UKS, Oslo (2009); Tegnerforbundet, Oslo (2008); Skånes Konstförening, Malmø (2007); og Bergen Kunsthall, Bergen (2005). Tegneklubben er kjøpt inn av Norsk kulturråd.
Monica Holmen (f. 1982) er kurator og prosjektkoordinator ved Akershus Kunstsenter. Holmen er også co-redaktør for Kunstforum, og frilanser som kurator, skribent og redaktør. Holmen har master i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. I 2018 kuraterte hun utstilling med Tegneklubben på Tegnerforbundet i Oslo, etter invitasjon fra klubben selv som ønsket et blikk utenfra på deres omfattende produksjon.
english below
Stavanger i Latterens tid
Trond Borgen, Stavanger Aftenblad 17.desember 2019
UTSTILLING: Dette er en gjeng kunstnere som ikke bare har det gøy sammen, men som også pirker borti Stavanger.
Så er det definitivt slutt, etter ni flotte og innholdsrike år: Prosjektrom Normanns avvikler driften av et kunstnerstyrt visningsrom som stadig har skiftet karakter og innhold, fra utstilling til utstilling. Alltid noe nytt, alltid noe annet.
Når Tegneklubben nå slipper til, fylles rommet med latter. Her er mengder av A4-tegninger, alle med skråblikk på tema, motiv, menneskene og tegnekunsten i seg selv. Kunstnergruppen består av Bjørn Bjarre, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring, Terje Nicolaisen og Martin Skauen, kunstnere som ellers har hvert sitt distinkte uttrykk, men som her snakker med én stemme: Utstillingen er et kollektivt prosjekt, ingen har signert sitt bidrag individuelt, og i noen tilfeller har de fullført hverandres tegninger. En genuint kreativ samværsform.
Urent
De dyrker et uværet og urent estetisk uttrykk - tegningene virker spontane, ofte skisseaktige, med kort vei fra idé til utførelse. Forventer du sirlig utført tegnekunst, med demonstrasjon av lekre finesser, er ikke dette utstillingen du skal besøke. Men om du heller vil se en slags evig, spontan bevissthetsstrøm fra en gjeng kunstnere som ikke bare har det gøy sammen, men som også tar tak i blant annet spørsmål o kunstens verdi og egenart, om kunstdebatten i Stavanger og om byen vår som oljehovedstad, er Normanns stedet. Ikke minst fordi tegneklubbenmedlemmene har dette til felles: den absurde tilnærmingen som alltid får humoren og latteren fram.
Mange av tegningene er grovt og enkelt utført. Stavanger som oljebadernes hjemby får gjennomgå, og kanskje også, i det siste, en viss oljeanger? Det skjer helt uten fordømmelse, men med latterens befriende kraft.
Og ser vi nærmere på hvordan tegnerne behandler vår lokale kunstscene og kunstdebattene her, finner vi en variert bruk av virkemidler, også teknisk, hvor tegning kombineres med foto og collage. Sammenstillingen av portretter av Jan Zahl og Natasja Askelund i debatten om samtidskunst (Zahl: «Samtidskunst er stygt»), med en viss kunstkritiker plassert høyere opp på veggen, som om han sitter i himmelen og overvåker striden der nede på jorden, er slående.
Skrik
Avisens bruk av terningkast i kunstkritikker får også gjennomgå, som et latterlig fenomen. Treffende er kommentarene til kunstforeningens salg av Barbara Hepworth-skulpturen, som under tegnernes hender forvandles til Edvard Munchs «Skrik». Et skrik som fortsatt lyder som et ekko blant Stavangers kunstpublikum.
Karikatur og vitsetegning står sterkt i utstillingen. Det er både en styrke og en svakhet, for enkelte av poengene kan virke billige, lettkjøpte - et resultat av hurtigheten i behandlingen av stoffet og i utføring av tegningene, en kritikk tegnerne selv punkterer i et bilde med teksten «Tid for talentløshet». Jeg skulle gjerne ha sett en sterkere bearbeiding av noen av motivene her, en viss langsomhet i utførelsen. Men hele poenget er nok at Tegneklubbens raske, sveipende stil skal fylle rommet med en nærmest eksplosiv, umiddelbar kraft.
Denne umiddelbarheten smitter straks over på meg - jeg hadde forestilt meg at jeg skulle folate Prosjektrom Normanns kun med sorgen over at denne epoken i det stavangerske kunstliv nå er over. Men så drar jeg derfra også med en stemning hentet fra Stavanger i latterens tid.
Stavanger in the time of laughter
Trond Borgen, Stavanger Aftenblad December 17, 2019
EXHIBITION: This is a group of artists who not only have fun together, but who also intimidates Stavanger.
It's finally over, after nine great years full of valuable content : Project Room Normann’s closes the operation of an artist-run showroom that has constantly changed its character and content, from exhibition to exhibition. Always something new, always something different.
As the Drawing Club now lets loose, the room is filled with laughter. Here are lots of A4 drawings, all with an oblique view at the theme, motifs, the people and the art in itself. The artist group consists of Bjørn Bjarre, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring, Terje Nicolaisen and Martin Skauen, artists who elsewhere have their own distinct expression, but who speaks here with one voice: The exhibition is a collective project, no one has signed works individually, and in some cases they have completed each other's drawings. A genuinely creative way of socializing.
Crude
They cultivate a reckless, crude aesthetic expression - the drawings seem spontaneous, often sketchy, with a short distance from conception of an idea to execution of a drawing. If you are expecting beautifully done artworks, with a demonstration of beautiful features, this is not the exhibition you should visit. But if you would rather see a kind of eternal, spontaneous stream of consciousness from a bunch of artists who not only have fun together, but who also address issues such as art's value and uniqueness, about the art debate in Stavanger and about our city as an oil capital, Normann’s is the place. Not least because the drawing club members have this in common: an absurd approach, that always brings out the humor and the laughter.
Many of the drawings are rough and simple. Stavanger as the oil bathers' hometown, may undergo, and perhaps, specially in the past, a certain oil regret? This happens completely without condemnation, but with the liberating power of laughter.
And if we look more closely at how the artists treat our local art scene and the debates here, we find a varied use of forms, also technically, where drawing is combined with photo and collage. The juxtaposition of portraits by Jan Zahl and Natasja Askelund in the debate on contemporary art (Zahl: "Contemporary art is ugly"), with a certain art critic placed higher up on the wall, as if he is sitting in the sky watching the battle down there, is striking.
Scream
The newspaper's practice of throwing dices in art criticism may also be reviewed, as a ridiculous phenomenon. Striking are the comments on the art association's sale of the Barbara Hepworth sculpture, which under the hands of the artists is transformed into Edvard Munch's "Scream". A scream that still sounds like an echo among Stavanger's art audience.
Caricature and jokes are strongly represented in the exhibition. It is both a strength and a weakness; some of the punches may seem cheap, shortcuts - a result of the speed of treatment both of the topic and the execution of the drawings, a criticism the members themselves punctuate in an image with the text "Time for talentlessness". I would have liked to see a stronger editing of some of the motifs here, some slowness in the execution. But the whole point is probably that the Drawing Club's swift, sweeping style should fill the room with an almost explosive, immediate force.
This immediacy immediately spreads to me - I had imagined that I would leave Project Normann's only with sorrow, that this era of Stavanger art life is now over. But then I also leave with a mood drawn from Stavanger in the time of laughter.
