WORK  2010
2016  2015  2014  2013  2012  2011  2010  2009  2008  theartist  terjenicolaisen  
Artist Statemnets
Tromsø Kunstforening, Tromsø

19.03.2010 - 02.05.2010

Utstillingen er en bred presentasjon av Terje Nicolaisens arbeider på papir, og omfatter blant annet to større serier helt nye verk.
Den ene består av rundt 500 portretter i ulike formater utført med blekk og vannfarger i funnede rammer, en slags dyster og påtrengende familievegg. Den andre serien, Jokes, er nitidig bearbeidede tekstarbeider i større formater med vitser på amerikansk laget av kunstneren selv.

Nicolaisens kunstneriske praksis karakteriseres av en evne til å forene humor og sikker kritikk av kunstsystemet med en uttrykksform som kan både kan oppleves som slentrende, upretensiøs, ekspressiv og rastløs. Rastløs fordi svært mange av hans arbeider er presentasjoner av kunstneriske ideer heller enn fullbyrdelser av dem, f.eks. hans forslag til et skulpturprosjekt for en tidligere kirkegård i Wupperthal, Tyskland: et gravmonument i form av en jernbanebuffer, en tydelig markering av at dette er ved veis ende. Men rastløs også fordi han beveger seg mellom ulike medier. Siden midten av 90-tallet har han i tillegg til tegning og maleri arbeidet med skulptur, installasjoner og laget omkring 300 artist books. Nicolaisen har også etablert sin egen kunstpris, Norsk Sokkel Award, som deles ut til personer han mener har utmerket seg i norsk kunstliv på en måte som samtidig er til fordel for ham selv.

Arbeider på papir har stått sentralt gjennom hele Nicolaisens karriere. For utstillingen er det valgt ut et stort antall eldre og nyere arbeider, som viser hvordan kunsten selv som fenomen, i betydning kunsthistorie, kunstlivet, kunstnernes arbeid, enkelte kunstnerskap, m.m. har vært tilbakevendende tema hos Nicolaisen. Utstillingen viser et kunstnerskap som ikke bare byr på sikker strek og god kunsthumor, men som sett under ett kan ses som en tematisering av kunstnerens posisjon i forhold til de politiske, materielle og historiske omstendighetene han må operere under i sin samtid.

Nicolaisen har tidligere blitt omtalt som en ”slacker-kunstner”, som en representant for en lite pretensiøs, raskt utført og populærkulturelt inspirert kunst. De nye arbeidene viser en utvikling mot et mer bearbeidet formspråk. Serien med de ikke-identifiserte portrettene i brukte og svært uensartede rammer kan også oppleves som mindre distansert og kommenterende enn mye av Nicolaisens tidligere kunst. Og med Jokes-serien tar han kanskje den største sjansen til nå: vil publikum virkelig le?

Katolog: Selected Works Tromsø


Reviews:

No Art Is An Island
Stine Lundblad

Terje Nicolaisens separatutstilling i Tromsø Kunstforening kan sies å være omfattende på mer enn én måte. Antall verk er et eksempel på det. Hans vel 700 papirarbeider fyller veggene over en hel etasje, skjønt ordet fyller ville være misvisende. Formatene på verkene er relativt små, de henger gruppevis og delt og skaper derfor luft og rom rundt seg. De mange papirarbeidene henger helt oppe under taket eller lenger ned på veggene, over, under og ved siden av hverandre. Noen er innrammet, andre er festet direkte til veggen ved hjelp av nåler eller lim. Det er ikke annet å gjøre enn å følge dem, verkene, der de lokker øyet med sin fargerikdom, alvorstyngede humor og lekende plassering i utstillinglokalene.

Ett av rommene i utstillingen er viet små portretter tett i tett på grønnmalte vegger. Disse danner en av to større serier med nye verk av Nicolaisen. Aller er innrammet i forskjellige utformede rammer, lik familieprtretter i et hvilket som helst hjem. Der stopper imidlertid likhetstrekkene. Ned fra veggen stirrer hundrevis av øyne (508 par for å være nøyaktig): kvinner og menn med røde, blå, gule og hvte fjes med glade, sinte og triste trekk. Det er en spontan og utforskende strek som former disse ansiktene. Blekk og vannfarger på papir jobber med og mot hverandre. De maler, med enkle midler, bilder av menneskeskikkelser, karakterer, uttrykk.

Nicolaisens likeframme uttrykksform i portrettene spiller på menneskets evne til å tolke de minste bevegelser, hver minste fure, i et ansikt. Spørsmålet som dukker opp, blir imidlertid like mye hva som hvem. Oppmerksomheten blir trukket til mediet, til verket og utførelsen. Til det umiddelbare i streken. Denne flyktigheten er gjennomgående i Nicolaisens arbeider og binder på den måten de nye verkene til de eldre. Det samme kan sies om den humoristiske holdningen som så opplagt farger motivene.

Det er humoren som, bokstavelig talt, danner bildene i den andre av de to nye seriene representert i utstilligen. Jokes er en serie tekstarbeider med vitser på engelsk laget av kunstneren selv. Fargesprakende morsomheter, uttalelser og iakttagelser blir samtidig blir samtidig bilder på en underliggende kritisk holdning. De viser til et ønske om å sette fokus på mennesket og rollen det har i verden, politisk som sosialt. Kommunikasjon mellom mennesker kan, åpenbart, være svært komplisert. Det er her kjernen i Nicolaisens arbeiser ligger. Det handler om avsender og mottaker. Det handler om å ha en stemme og bruke den.

Kunstens rolle i alt dette er like viktig i denne utstillingen som i Nicolaisens virke som helhet. Henvisninger til kunsthistorien og til kunstnere, fortid og nåtid, er ett grunnleggende trekk ved mange av papirarbeidene. Nevnes kan Bjarne Melgaard, Gardar Eide Einarsson, Pablo Picasso og René Magritte. Disse og mange flere kunsthistoriske referanser dukker på forskjellig vis opp i Nicolaisens verk og setter dem i perspektiv, et kunsthistorisk sådan.

Artist Statemnet er en utstilling som viser bredden i Nicolaisens eldre og nyere papirarbeider. Kunstnerens lekenhet med språk og bilde, hans karakteristiske strek og ekspressive uttrykk er rikt presentert. Referansene til og kritikken av både populærkultur og kunstverden viser en dyp fascinasjon og tilstedeværelse i den verden vi lever i. En spesiell rolle i dette har kunsten. Med rette. No art is an Island, ikke sant?

---

I morgen vil jeg få en déjà vu

Det er noe deilig ironisk i Terje Nicolaisens arbeider som får meg til å humre hele veien gjennom «Artist Statemnet», men så har jeg også en knusktørr form for humor. På samme tid kommer et alvor til syne. Og tilbake står vi overfor den tyngden som er betinget kunsten så vel som livet.
Nicolaisens arbeider er rå og direkte, enten det gjelder tegninger eller akvareller. Den skisseaktige utførelsen og bruken av tekst gir utstillingen preg av å være en skissebok i storformat. Slik iscenesetter utstillingen kunstneren som står frem for betrakteren gjennom sine påtrengende og hvileløse observasjoner av verden. Opplevelsen av at kunsten og livet smelter sammen i Nicolaisens arbeid underbygges av referanser til Bik Bok og Facebook, Astrup Fearnley og Gardar Eide Einarsson.

Jeg fester meg ved en tegning som viser en omviser fremfor det som ser ut som et verk av Bjarne Melgaard. Bildet har en sterk koloritt. I forgrunnen av et par, der den ene tar den andre bakfra, står en fremtredende penis. I en snakkeboble sier omviseren: «Vi finner mange apefigurer i Bjarne Melgaards kunst. Ser vi oss rundt oppdager vi også andre dyr. Hvorfor er Melgaard så opptatt av dyr? Har du et favorittdyr som betyr noe spesielt for deg?»

Den upretensiøse og uhøytidlige holdningen i «Artist Statemnet» blir blant annet understreket i feilstavelsen av utstillingstittelen. Nicolaisens evne til å unndra seg det forventede resulterer samtidig i at det arbeidet som har samme tittel som utstillingen, Artist Statemnet, er plassert til sist i utstillingens mest unnselige rom. Både feilstavelse og plassering synes ikke tilfeldig. Et nyprodusert verk tar i stedet oppmerksomhet fra utstillingstittelen. I det som oppleves som utstillingens startpunkt, dekker 508 portretter i forskjellige brukte rammer to grønnmalte vegger. Referansene til ulike portrettgenre er tydelig til stede. Men jeg gjenkjenner ingen. Der resten av verkene i utstillingen både retter skytset mot kunstinstitusjonen og samtidskulturen, fører portrettveggen i stedet oppmerksomheten over på de materielle betingelsene for portrettene og på arbeidsprosessen bak verket. Det dette arbeidet har til felles med resten av utstillingen er en uredd bruk av elementer fra den samtidige visuelle kulturen, og en evne til å formidle trangen til å skissere disse elementene.

Det er ikke til å komme bort fra at menneskets ansikt fenger. Jeg vil ha mer, se mer. Når jeg til slutt snur meg vekk fra den monumentale veggen, får jeg øye på en minimal akvarell i sorthvitt som er plassert ved utgangen av rommet. Akvarellen viser en mann i dress som sitter ved et bord. Han holder den ene hånden, som er sort, opp mot ansiktet. Fremfor ham på bordet står det en beholder med blyanter og pensler. I en boble over hodet hans står det skrevet: «Today when I woke up, I had extremely many good ideas, unfortunately I forgot. Tomorrow I will have a de ja vu.» Det er ikke bare kunstnere som opplever livet slik, i morgen vil også jeg få en déjà vu.

508 portraits, mixed media, installation view
Untitled (Despair), Ink and watercolour on paper, 2010
Untitled (Kunstformidling), Ink and watercolour on paper, 2010
Untitled (Hukkalainen Cover), Ink and watercolour on paper, 2010