WORK  2011
2017  2016  2015  2014  2013  2012  2011  2010  2009  2008  theartist  terjenicolaisen  
Unge Melankolikeres Samfund
Kunstnerforbundet, Oslo

10.2.2011 - 06.03.2011

Nicolaisen har gjort det til litt av et særmerke å konstituere fiktive organisasjoner – i dette tilfellet Unge Melankolikeres Samfund, som «kjemper for retten man som enkeltmenneske har til ikke å ha synspunkter eller intensjoner med alt man foretar seg. En fiktiv organisasjon som arbeider for retten til ikke å ville ha meninger». Denne antatt heroiske posisjonen kan synes ytterst ironisk og humoristisk, men bakom lurer også mer komplekse forestillinger om hvordan kunstneren finner seg til rette i storsamfunnets dominerende pragmatisme.


Vindskjeve glimt fra atelieret
Morgenbladet, 25.februar 2011
Line Ulekleiv

Terje Nicolaisen skaper en sjenerøs atmosfære av roterom og idémylder på Kunstnerforbundet.

2011 tegner til å bli et gyllent år for Terje Nicolaisen. For tiden har han en stor separatutstilling på Henie Onstad Kunstsenter, og jammen dukker han ikke også opp på Kunstnerforbundet. Utstillingen her, Unge Melankolikeres Samfund, er mer konsentrert og intim enn papirarbeidene på Høvikodden. På Kunstnerforbundet vises et konglomerat av portretter på vegg, utført i blekk og akvarell på papir. Hundrevis av dem bukter seg over veggen, relativt små, uensartede i format og tett montert med ymse rammer. I tillegg finner vi enkeltarbeider som har Nicolaisens typiske kombinasjon av vimsete sjarm og intelligent konsentrasjon i samspillet mellom tekst og bilde.

Kunstnerrollen. Nicolaisen har gjort det til litt av et særmerke å konstituere fiktive organisasjoner – i dette tilfellet Unge Melankolikeres Samfund, som «kjemper for retten man som enkeltmenneske har til ikke å ha synspunkter eller intensjoner med alt man foretar seg. En fiktiv organisasjon som arbeider for retten til ikke å ville ha meninger». Denne antatt heroiske posisjonen kan synes ytterst ironisk og humoristisk, men bakom lurer også mer komplekse forestillinger om hvordan kunstneren finner seg til rette i storsamfunnets dominerende pragmatisme. Kunstnerrollen næres fortsatt av tankegods rundt kunstneren som «den andre», født under Saturn, og Nicolaisen spinner konstruktivt rundt dette. Kunstnerskapet slik det utfolder seg på atelieret, et såkalt fritt og adskilt rom, bringes inn på galleriet på en sjenerøs og tvetydig måte. Klare intensjoner og målrettet adferd sjaltes produktivt ut. Det man sitter igjen med er en rekke sketchy, men insisterende, forslag til billed- og meningsdannelse på intuitive veier.

Upretensiøst. Absurditeten i alternative visuelle og konseptuelle løsninger har vært en fast følgesvenn i Nicolaisens virke gjennom flere tiår. Den upretensiøse og skøyeraktige signaturen er umiskjennelig, ikke minst gjennom Nicolaisens innsats i Tegneklubben, som på sist høstutstilling var et absolutt høydepunkt med sin harselas over norsk kulturliv.

Nicolaisen har pønsket ut en rekke prosjekter som neppe kommer til å forlate papiret med det første. I Ibsen Tunnel Improvement, én av hans mange «proposals» fra noen år tilbake, hvor han foreslår at den triste tunnelens inngang skal smykkes med en glitrende rad lyspærer, for liksom å understreke den sære koblingen mellom døll trafikk og teaterets titteboks. Andre arbeider fremstår som en kavalkade av bad paintings, med en gebrekkelig formsans, og iscenesettelser av sosiale opptrinn som klusser til forventet adferd.

Fråden står. I Unge Melankolikeres Samfund settes portrettet i første rekke, og det er en energisk opplevelse å skli forbi mens man stirrer alle disse karakterene – ville og milde – inn i øynene. Det er et veritabelt folkehav der på veggen. Hvem er alle disse menneskene? Noen minner om en kunstner eller forfatter man har sett, og man kan ane en blanding av tilfeldige og fortolkede trekk. Koloritten er til tider fantastisk og summarisk ekspressiv og de kunsthistoriske referansene står i kø. Den lidende kunstnergestalten får et comeback i en rekke portretter titulert Syk kunstner, en stående klisjé som innpodes med en humoristisk og håpløs subjektiv visjon slik at fråden formelig står ut av munnen på de forpinte kunstnerne.

Sannferdige skisser. Portrettsjangeren er i sin natur krevende, det å fange et menneskes trekk én gang for alle, på alvor og i respekt, lar seg ikke gjennomføre med letthet. Denne innsikten gjennomsyrer alle Nicolaisens portretter, skissen blir det nærmeste man kommer, og kanskje minst like sannferdig som ethvert mekanisk avbildende fotografi. Ikke minst kommer denne overlagte kretsingen rundt forskjellige typer likhet og umiddelbarhet til syne i 10 Attempts on Haruki Murakami, en multippel fremstilling av den populære japanske forfatteren montert i en (uavsluttet) sirkel. Forholdet til litteratur, musikk, film og kunst formidles også i utstillingen gjennom lister over personlige favoritter, slik at man befinner seg i en kollegial og åpen atmosfære av roterom og brainstorming. I Dear Studio, et rørende brev til atelieret skrevet på skrivemaskin, er tilknytningen til atelieret sterk og emosjonell. Arbeidsprosessen blir avhengig av en fast og romlig tilhørighet. Det er i dette spennet mellom en uglesett følsomhet og et selvstendig krav om å sette dagsorden Nicolaisen med stor humor skaper en åpning.



Atelieret i Verden
Marianne Heier

Sebastiano del Piombo kastet inn håndkleet og sluttet å male på 1500-tallet etter at han begynte å motta fast lønn fra Pavens kontor. Begrunnelsen var at alt var gjort allerede, og at de nye tekniske hjelpemidlene gjorde maler- håndverket overflødig. På midten av 1600-tallet slet maleren Andrea Sacchi med angsten for at det beste i kunsten allerede var gjort. Han var knuget under vekten av mestere som Rafael og Caracci, og etterlyste kollegiale samtaler om dette. Ateliersamtalen. Ingenting er vel bedre enn den. Den inneforståtte samtalen der man ikke trenger å forklare, tolke eller oversette.

Melancolia Imaginativa, tilstanden som gir tittel til Dürers berømte trykk fra 1514, ble definert av Cornelius Agrippa som en tilstand som først og fremst rammer kunstnere. Tilstanden karakteriseres av at fantasien eller forestilling- sevnen dominerer til fordel for det rasjonelle. Den er både en del av den kunstneriske tankemåten, og dens største hinder.

Det går et skille mellom rasjonalitet og sanselighet i samfunnet. Det rasjonelle, etterprøvbare, akademiske, finansielle på den ene siden (det med hard og fast overflate), det emosjonelle, sanselige, organiske på den andre (det udefinerte, utflytende, skiftende, flyktige). Det rasjonelle kan man stole på og regne med. Det er det regjerende prinsippet i samfunnet vi lever i. Kunstproduksjonen, atelieret, hører hjemme i ’det andre’, det som ikke regjerer men som hele tiden løper ved siden av. Den er noe annet.

Det er som to parallelle spor som løper gjennom historien. To tradisjoner. Begge er like konkrete og like konstante. Står man i det ene sporet, ser verden ut på én måte. Hvis man flytter over i det andre sporet, vil perspektivet forskyves littegrann, og rommet vil åpne seg opp og vise nye sider av det vi trodde vi kjente.

Forskjellene mellom de to tradisjonene er grunnleggende og gjennomgripende. De er basert på forskjellige prinsipper og forskjellige verdisystemer. Det som oppstår innenfor den ene tradisjonen kan ikke flyttes direkte over i den andre uten å endre karakter. Det må oversettes, formatteres. Noe går alltid tapt i denne prosessen. Det er ikke lett å slippe et kunstverk ut i verden. En kurator fortalte meg at han anså som en av sine vanskeligste og viktigste oppgaver å vriste verket ut av hendene på kunstneren. For det er fristende å holde det tilbake. Så lenge det står på atelieret vil det ikke misforstås, utfordres eller slites av spenninger og motsetninger i verden rundt. Det er hjemme.

Kunstneren pendler mellom de to tradisjonene, de to tilstandene. Arbeidet vårt handler om hele tiden å flytte blikket litt, se kjente ting på nytt, gi materialene form etter nye idéer. Men vi bor i samme verden som alle andre, spiser den samme maten, klipper håret, betaler den samme husleia og har samme billettpris på trikken. Atelieret er en del av verden. For det finnes jo egentlig ikke noen ’annen’ verden, bare muligheten for å se den fra en annen vinkel. Og kunstens tilstedeværelse i verden er grunnen til at den er viktig. Er man fortsatt kunstner om bildene man har i hodet ikke får noen konkret form? Er det nok å produsere kunstneren selv? Er det å være kunstner en tilstand?

En gang så jeg en dokumentar om et munkekloster i England. Munkene gjorde ikke noe annet enn å opprettholde rutinene sine i klosteret, holde seg i live og be. De produserte ingenting annet enn noen urter som de dyrket i en liten kjøkkenhage. På spørsmål om hva funksjonen deres egentlig var svarte en av dem at de var et symbol i verden på at det fantes noe annet. Det var deres eneste funksjon for andre. Det resterende handlet om dyrkingen og fordypningen av deres hengi- velse til troen.
Fra første gang jeg så Terjes prosjektskisse «Sliding doors» har jeg håpet at han ville gjennomføre det i virkeligheten. Å se en dør gli nedover trikkesporet i for eksempel Bogstadveien ville ha gjort dagen til en helt annen. I hodet mitt ser jeg den for meg som et slags sceneteppe, et gardin som trekkes for, og samtidig fra, omgivelsene. Jeg er sikker på at alt ville sett annerledes ut etter at dørtrikken hadde passert.

Det finnes bare en verden, og atelieret, kunsten og kunstneren er en del av den.

Installation view
Untitled (Ulf), 2011, Ink and watercolour on paper
Dear Studio (2011), Typewriter on paper
10 attempts on Haruki Murakami (2011), Ink and watercolour on paper
Apple Patron Pulp (2010), Pulp of found apples from Rolf M Stenersens garden, glass, typewriter and paper