Kristiansand Kunsthall
14.nov.–31.des. 2020
New book release
Aleksander Johan Andreassen, Fredrik Berberg, Esther Maria Bjørneboe, Cathrine Evelid, Gard Frantzsen, Hilde Honerud, Una Line Ree Hunderi, Terje Nicolaisen, Shwan Dler Qaradaki, Siri Hermansen, Tine Aamodt, Katarina Skjønsberg, Nikhil Vettukattil, Lasse Årikstad, Ole Christian Ellestad og Helene Sommer
English below
Når jeg tenkte på Jens Bjørneboe, kjente jeg på en stor beundring for hans utrettelige engasjement for de svake, men kjente samtidig en enorm utmattethet. For jeg ville jo også, som kunstner, rope ut om verdens urettferdighet, men jeg er ikke laget med den type stemme; istedet produserer jeg hjelpesløse mumlende ytringer til meg selv i atelieret, i form av disse skjødesløst håndlagede bøkene, alt i den aller beste mening, i håp om at menneskene skal våkne fra sin søvn.
Jeg har laget rundt firehundreogfemti bøker (enkeltobjekter) også kalt Artist Books. Dette arbeidet er en del av en kontinuerlig prosess, hvor en tegning eller en ide enkelte ganger egner seg bedre som pamflett, håndsydd, limt eller stiftet brosjyre eller bok. Bøkene inneholder malerier og tegninger og noen ganger foto. I enkelte tilfeller er omslaget i seg selv et objekt, som ligner en bok og derfor inngår i dette "den hjelpesløse’s bibkiotek.
Deler av dette "biblioteket" er vist I Bergen Kunsthall (2002) og Galleri Riis (2008), men det er lenge siden nå.
I mellomtiden har jeg laget flere bøker og enda mere materiale. Jeg ønsker å spesialtilpasse et utvalg slike bøker og presentere dem i Kunsthallen, inne i en tillaget hylle. Bøkene skal være til å ta på og å titte i. Dette utvalget vil fokusere nettopp på det tilbaketrukne og det ikke-artikulerte som uttrykk. Disse bøkene forteller hver i sær en historie om det frigjorte klassevandrede hverdagsmennesket (meg), som gestikulerer i den tomme luften foran seg og samtidig har en nidkjær arkivistisk holdning til alle disse tomme gester, og som binder sporene inn i boklignende strukturer, og nummererer og samler dem i et bibliotek.
Vi lever i en annen tid, hvor kunstnersubjektet ikke lenger er så synlig. Den sigarettrøkende høyhalsede forfatteren foran skrivemaskinen, som raljerer med offentligheten i landets aviser, er ikke lenger en gangbar størrelse. Og hva er det egentlig du klager for Terje Nicolaisen? Hvit, heterofil, middelaldrene middelklassemenneske og salong-kommunist. Klasseforræder og omstreifer. Det største problemet for meg som kunstner er å visualisere innholdet i disse bøkene. Det kan være et sted mellom tre og fem tusen malerier og tegninger inne i disse boksidene.
___
When I thought of Jens Bjørneboe, I felt a great admiration for his tireless commitment for the weakest, but at the same time felt an enormous exhaustion. For, I too, as an artist, would like to shout about the injustice of the world, but I am not made with that kind of voice; instead, I produce helpless mumbling utterances to myself in the studio, in the form of these carelessly handmade books, all with all the best intentions, in the hope that people will wake up from their slumber.
I have made around four hundred and fifty books (single objects), so called Artist Books. This work is part of a continuous process, where a drawing or an idea is sometimes better suited as a pamphlet, hand-sewn, glued or stapled brochure or book. The books contain paintings and drawings and sometimes photographs. In some cases, the cover itself is an object, resembling a book and therefore included in this "the helpless's library.
Parts of this "library" have been shown in Bergen Kunsthall (2002) and Galleri Riis (2008), but that is a long time ago now.
In the meantime, I have made several books and even more material. I want to customize a selection of such books and present them in the Kunsthalle, inside a prepared shelf. The books should be touchable and looked in. This selection will focus precisely on the withdrawn and the non-articulated as expressions. These books each tell a story about the liberated class-wandering everyday person (me), who gestures in the empty air in front of him and at the same time has a zealous archivist attitude to all these empty gestures, and who binds these footprints into book-like structures, numbers them and collects them in an archive.
We live in another time, where the artist subject is no longer so visible. The cigarette-smoking turtle-neck dressed author in front of the typewriter, who rallies with the public in the newspapers, is no longer a viable size. And what are you really complaining about Terje Nicolaisen? White, heterosexual, middle-aged middle-class man and salon communist. Class traitor and wanderer. The biggest problem for me as an artist is visualizing the content of these books. There may be somewhere between three and five thousand paintings and drawings inside these book pages.
_______________
Terje Nicolaisens utstilling på Galleri Riis.
Dag Solhjel
Terje Nicolaisens utstillinger er vanligvis ikke som vanlige kunstutstillinger. Noen tegninger henger riktignok på veggene, men ellers er bord og hyller i rommet på de fleste utstillinger fylt av et stort antall store og små hefter, de store limt i ryggen, de små stiftet. Rommet virker litt tilfeldig innredet, endog litt rotete. Det innbyr til å plukke frem noen hefter og bla i dem. En tittel på omslaget antyder at vi finner en tekst inni. Det gjør vi ikke – i hvert hefte finner vi tegninger, som regel med en tittel eller en kort tekst. Forholdet mellom tegning og tekst er som regel ironisk – teksten antyder et alvor som blir motsagt av tegningen. Sammen taler de mot bedre vitende. Hvert hefte, som varier i størrelse fra noen få cm til over A4-format, har en tematikk som peker mot det absurde i vår verden. Kombinasjonen av det ironiske og det absurde er – iallfall for meg – sterkt lattervekkende. Som den sosiolog jeg er, er det ikke minst kunstnerens uhøytidelige kommentarer til alvoret i kunsten, som gjør at jeg humrer og ler meg gjennom det ene heftet etter det andre.
I Galleri Riis stiller imidlertid Nicolaisen ut et sted der alvoret rundt kunsten krever en mer høytidelig innramming enn vanlig på hans utstillinger. Her er hans kunstnerskap mer ”utstilt” enn det pleier å være. Vi har ikke lenger følelsen av å være på hans ikke helt ryddige atelier. Særlig påtakelig er det at publikum må ta på seg hvite hansker før man får ta i alle mappene. Dermed kunstgjøres de, og det intuitive og improviserte ved tegningene gis en større verdi – de blir nå også kulturarv og investering, ikke bare løssluppen kunst. Monteringen av tegningene på veggene er mer strøken, noen var endog innrammet, bokhyllene på veggen er vakkert snekret, og omgivelsene for øvrig forteller at her er vi i et estetiserende miljø der motsetningen mellom kunst og penger på umerkelig måte er opphevet.
Til min glede var det satt ut bord og stoler, tilrettelagt for at det faktisk tar ganske lang tid å ”se” på utstillingen. Det bidro til at jeg kunne innta den avslappede ro som er gunstig for innforlivelse i Nicolaisens tankeverden. Det er jo ikke den enkelte tegning som er poenget, det er det store mangfold av tegninger som i serier kommenterer lett komiske problemstillinger. I noen større hefter fant jeg også fotografier fra kunstneres storbybesøk, også de preget av tegningenes raskhet kombinert med et reflektert blikk. Terje Nicolaisens tegninger – en slags intellektuelt-vittige tegneserier – med sin muntert-ironiske snert overlevde godt møtet med eliten i norsk galleriverden. Det slår meg at det bak Nicolaisens heftede tegninger må ligge mange års arbeid – de er ikke laget med en bestemt utstilling for øye, de er mer å ligne med tegnede dagboksblader.
Med de hvite hanskene og det store bordet følte jeg meg i Galleri Riis hensatt til en selvbetjent versjon av Nasjonalgalleriets kobberstikksamling, der en hyggelig studiesalinspektør legger frem det ene mesterverket etter det andre for den besøkendes nysgjerrige blikk.
Takk for en vel tilbragt time!
